Sist mandag morgen kl.06, kjørte vi til Saula for å besøke sykehuset der. Det ligger fem timers kjøring, vest for Arba Minch.

På veien innover til Saula, sa det PANG! Det var bakerste venstre dekk som eksploderte. Så da var det bare å gå i gang med å skifte hjul. Vi hadde to reserve dekk på taket.

Hensikten med besøket, var å følge opp arbeidet ved sykehuset. De to helseoffiserene som er plassert der, har til nå operert vel 90 keisersnitt. Det er gledelig å se at arbeidet lykkes og går fremover.

Tirsdag morgen kl. 05.30, kjørte vi videre mange mil innover fjellene, til et sted som heter Melo. Det var vårt første besøk der. Helsestasjonen ble bygget for fire år siden. Nå er planen at den skal "oppgraderes" til å kunne gjøre keisersnitt og annen fødselshjelp. Det vil bety enormt mye for alle kvinnene som bor der inne. 130 000 mennesker sokner til denne klinikken. I dag er det nok mange kvinner som ikke når frem til sykehus /klinikker i tide, og derfor dør i forbindelse med fødselen.

På klinikken i Melo, satt den eldre kvinnen og håpet på å få hjelp for sin struma (se bildet) . Den må vel sies å være ganske stor.

Da vi kom tilbake til Saula om kvelden, kom de inn med ei ung kvinne som hadde født hjemme i hytta si for to uker siden. Etter fødselen fikk hun feber, og ble ganske dårlig. Da hun kom til sykehuset var det dessverre for sent å kunne redde henne. Hun døde en halv time etterpå. Hadde de kommet med henne før, ville hun med stor sannsynlighet overlevd. Enda et nyfødt barn har mistet sin mor. Det er dessverre mange slike tilfeller i dette landet.



Før vi reiste tilbake fra Melo, var vi på stedets beste (og eneste) restaurant. Her fikk vi servert te og kaffe med “loff” til.

Melo er en av mange ganske avsidesliggende byer. Og få et glimt av hvite mennesker er ikke alle forunt der inne. Rundt hele “terrassen”, der vi satt, hadde barn og voksne samlet seg. De fant det underholdene å se på oss.

Tre små gutter sitter ved elven og tar seg en hvil etter å ha fylt sine gule plastkanner med vann.






På veien hjem, ble vi stoppet av denne vel 80 år gamle mannen. En skikkelig koselig kar. Han MÅTTE bare få hilse på oss. Han var en ortodoks munk, og på hatten sin var det brodert et rødt kors.





Vi passerte flere store markedsplasser på veien tilbake. Her var det masse liv og røre, fargerikt og et stort utvalg av varer, grønnsaker, frukt, krydder osv.

Torsdag kjørte vi til Kemba, for å besøke helsesenteret. På veien til Kemba, kjører vi over fjell på 2800 m.o.h. Hver eneste jordflekk er utnyttet. Fjellene var som et nydelig lappeteppe i forskjellige grønn og jordfarger.

Der var det store forandringer siden sist. Masse pasienter utenfor og flere innlagte pasienter. Siden de fikk operasjonsstue og "barselavdeling", har jungeltelegrafen gått. De har gjort fire keisersnitt. Det går godt med mødrene og barna. Nå kommer flere til helsesenteret for å få hjelp. De kom med underernærte barn, pasienter med tuberkulose, en kvinne med alvorlig hjertesvikt, en ung mann med abscess i forskjellige muskler og med mye smerte.

En flokk glade barn tok imot oss da vi kom. Det er flott at folket kommer til helsesenteret. Nå er utfordringen og få nok personell til å ta seg av alle som kommer. Nå driver de og samler inn penger til å utvide helsesenteret til et lite sykehus.

Denne lille gutten lider av underernæring. Han er feilernært og har fått kwashiorkor. Det typiske ved denne sykdommen er apati, tynt og dunete hår, pløsete ansikt, hevelse i føttene og stor mage. Denne lille gutten har vitamin-A mangel i tillegg og har derfor blitt blind. Det er en trist historie. Det gjør inntrykk. Stakkars gutt, hvilken fremtid får han - om han får vokse opp? Dessverre dør mange av disse barna.

I dag kan Bernt og jeg gratulere hverandre med 36 års bryllupsdag .

Det er nesten nifst hvor fort tiden har gått. Jeg har vært utrolig heldig som har fått leve livet med denne mannen. Vi har hatt og har et godt og rikt liv sammen.

Skulle gjerne hatt våre fem barn, svigerbarn og lille Ada sammen med oss, - hønemor som jeg er. Men vi har god kontakt via den velsignede Mac'en.

Dagen i dag begynte med frokost kl. 06.30. Så kjørte vi til Gidole der Bernt skulle hjelpe til på sykehuset. Med meg i kjølebagen hadde jeg Toro's Stroganof, ris og en boks med fersken. Så kl.12, var det "bryllupsmiddag" i den tidligere sykepleierboligen i Gidole.

Kaffen tok vi da vi kom hjem igjen ut på ettermiddagen, med sitronfromasj, norsk melkesjokolade og rosinboller. .

Jada, så fikk jeg dele denne gledens dag med dere. Som det står i sangen. “Hver dag er en sjelden gave". - Ta godt vare på den og gjør det beste ut av den.