For halvannen uke siden var vi i Kamba. Det ligger 10 mil sør-vest for Arba Minch. Veien dit er stort sett bra, men noen steder var den ganske dårlig pga. regn som har skylt bort jord og stein. Vi kjørte over fjell på 2800 moh. og fantastiske daler, omringet av majestetiske fjellkjeder.

For mange år siden bygget amerikanske baptistmisjonærer, en klinikk i Kamba. De arbeidet der i nærmere 40 år. Desverre ble de jaget ut av landet, under Mengisto sitt styre, og kom ikke tilbake. Da klinikken de bygde var i heller dårlig stand etter hvert, gav baptistene en ny og fin klinikk til folket i Kamba. Denne klinikken skal "betjene " 250 000 mennesker. Det er ikke sykehus i området.

Kamba er en av klinikkene som er med i prosjektet for å minske dødeligheten blandt kvinner i forbindelse med fødsler. Nå er en helseoffiser , en operasjonssykepleier og en anestesisykepleier, plassert i Kamba. I disse dager gjøres de siste forberedelser med å starte opp "ny operasjonsstue". Da vi kom dit, var vegger,tak og vinduer malt.. Det var bare å sette i gang med å pakke ut utstyret, og få ting og tang på plass. Operasjonssinstrumentene ble merket med spesialtape i forskjellige farger. Operasjonssbenk, Suger, lamper, autoklave osv, ble montert og sjekket .

I denne uken begynner utdannelsen av nytt kull av helseoffiserer her ved Arba Minch hospital. De skal læres opp til å gjøre keisersnitt og annen fødselshjelp. Fire måneder skal de være her. Samtidig opplæres nye anestesi og operasjonssykepleiere. Så når disse er ferdige, får de styrket bemanningen i Kamba. Målet er å få to-tre team på de forskjellige klinikker og sykehus.

Folket i Kamba er utrolig glade for at klinikken nå kan gi hjelp til gravide og kvinner i fødsel. På området er det bygget ei fin hytte som skal huse kvinner som er i faresonen. Her kan de være den siste måneden før fødselen. Da vi var der, var det allerede kommet ei ung kvinne der.

Det gjorde inntrykk når en av de eldste kvinnene fortalte om de mange tragedier . I regntiden fks. er elvene så strie at det er vanskelig, å komme seg over med bil. Flere kvinner som er forsøkt fraktet til Arba Minch hospital for å få gjort keisersnitt, har mistet livet fordi de ikke kom seg over.
Nå kan kvinner få komme til klinikken og få hjelp. "Dette er en stor gave til folket her i Kamba og vi er så takknemlige og glade" sa kvinna.

Vi ble tatt så godt imot og vi kjenner vi blir glade i disse menneskene. Da vi etter en del timer var ferdige med arbeidet, ble vi invitert ned i byen på en "restaurant". Her fikk vi deilig wott.

Vi planer og kjøre opp igjen om noen dager for å se hvordan arbeidet går. Det er fantastisk å få være med å se at det lykkes og at etioperne selv ser dette arbeidet som sitt. Dermed viser vilje til å gjøre en bedre innsats.

For halvannen uke siden, var vi i Saula. Det ligger ganske rett vest fra Arba Minch. Veien er mer elle mindre god og nå i tørken støver det godt. Ja, ofte ser en så vidt bilen foran pga. av det lette rødbrune støvet som virvles opp i lufta.

Da vi kom frem ut på ettermiddagen forrige torsdag, kom helseoffiseren og fortalte Bernt, at han hadde et problem som han måtte drøfte med han. Det var kommet inn ei fødekone. Ei unge kvinne. Helseoffiseren mente at barnet hadde forandret leie og at hun antagelig ikke kunne føde normalt. Han ville Bernt også skulle undersøke henne. Det gjorde han. Helseoffiseren sin antagelse var riktig. Det hastet med å få ut barnet. Det ble forberedt til keisersnitt. Helseoffiseren opererte og Bernt assisterte. Det var imponerende å se hvor kjapp og lett han var på hånda. For Bernt var det flott å oppleve at arbeidet med dette prosjektet for å redde kvinner og barn lykkes. Det ble født en velskapt gutt. Jeg måtte tenke på ....hvordan hadde det gått med denne unge kvinnen om hun ikke hadde fått hjelp? Dette var hennes tredje barn. Siden de første helseoffiserene ble utdannet i fødselshjelp fra desember 08 og til i dag, er det utført vel 200 keisersnitt.

Det er stort å tenke på alle som en får være med å hjelpe. Men sårt å tenke på alle de kvinner som bor langt avsides bak fjell og vidder uten å få den hjelpen som er nødvendig når det står om livet. Det er så mange tragiske dødsfall pga. det.

Den første natten i Saula kom det inn ei fødekvinne til. Det var et klart eksempel på hvordan det går når ikke hjelpen er i nærheten. Hun kom fra et sted som heter Melo. Det er langt fra Saula. Hun fikk rier og det varte og rakk uten noe skjedde. Så bar de henne på en provisorisk båre i fem timer til klinikken i Melo. Dessverre kunne de ikke hjelpe henne. Kvinnen kjente ikke lenger liv. Hun ble kjørt videre til Saula hospital. Det ble bekreftet at barnet var dødt i morsliv. Dette var tredje barnet hun fikk som var dødfødt, og det pga. at hun ikke hadde den tilgang til hjelp som var nødvendig. Det var vondt å se henne ligge der i senga si med sin mann sittende ved siden av. Født tre fullbårne barn, og mistet alle.

Nå planlegges det å bygge en "kvinnelandsby" ved alle disse klinikker og sykehus som er med i prosjektet. Der skal kvinnene som er i risikogruppen få komme å bo siste måneden i svangerskapet. Det er i gang arbeid med å kurse "distriktsarbeidere". De skal gå ut i distriktene og "fange opp " gravide og be dem komme til kontroll, og dessuten oppmuntre dem til å komme til hospitalet eller klinikken i god tid, for å føde

En slik "kvinnelandsby" er bygget i Gidole. Fem store hytter er satt opp tett ved sykehuset. Det er plass til 10 kvinner i hver hytte. Her bor og steller de seg selv og er trygge på at de er i sikre hender.

Vi kjenner oss privilegerte som får være med i dette arbeidet. Det er mye å glede seg over ... tross alt.

For noen dager siden kjørte vi til Konso, en by knappe to timers kjøring fra Arba Minch. Vi skulle se på muligheten til ruste opp klinikken der, slik at en etter hvert kunne få utføre keisersnitt og annen øyeblikkelig fødselshjelp. Vi besøkte misjonens klinikk, som dessverre har vært nedlagt et par år pga. personellmangel.

Nå håper vi at den kan starte opp igjen og ta imot kvinner som skal føde.

Videre besøkte vi regjeringens klinikk. Der var det stor aktivitet. Her ligger det også godt til rette for å utstyre en operasjonsstue. Behovet er enormt. Det bor mange mennesker i Konso. Det er langt å kjøre til nærmeste hospital når det er liv om å gjøre.

Det som gjorde inntrykk på meg denne dagen, var de mange små barn som var så underernærte. Jorda er skrinn i Konso og kosten er ensidig. Mange av barna var apatiske, med "dunete hår " , oppblåst mage og ødemer i føttene.

Foreldrene kommer til klinikken med barna sine. Her har de satt opp ekstra telt og kan huse mange pasienter. Sammen med mor får de være her mens barnet er til behandling. De lå på tepper, plassert ved siden av hverandre på jordgulvet.

Jeg tenkte der jeg stod og betraktet det hele. Dette kunne likegodt vært meg og mine barn. Hvorfor har jeg vært så heldig her i livet? Jeg så igjen hvor utrolig godt vi har det . Det er ingen selvfølgelighet.

Det var satt opp flere slike plastcontainere utenfor klinikken. Her bor de underernærte barna , sammen med mor eller andre i familien,mens de er til behandling.

Nå er det på høy tid at jeg oppdaterer bloggen min. Jeg har vært i Norge en  tur for å se til min kjære mor på 94 år. Kjekt var det også å se igjen våre barn og lille Ada, vårt barnebarn, åtte måneder  gammel.

Kom tilbake for tre uker siden.

Jeg sitter her og ser ned på det store blomsterbedet. Vi kjøpte mange nye planter da vi var i Addis Abeba for vel en uke siden. Vil prøve  og få det fint til brylluppet. Vår yngste datter, Anna Birgitte, skal gifte seg med sin Fredrik den 27. juni, her i Arba Minch. Det blir stor fest. Mange gjester fra Norge, pluss en del etiopere. Vi gleder oss.

Her har det ikke regnet på flere dager. Litt torden har det vært , etterfulgt av noen få dråper bare.  Men kommende uke har de meldt regn. La oss håpe det. Jeg trenger vann til de mange nye blomstene , men mye viktigere er det selvfølgelig at bøndene får regn. Åkrene er ferdigpløyd og sådd.

Josef, hagegutten vår er en kjekk og dyktig gutt. Han er 18 år og går i 6. klasse. Han ble foreldreløs da han var liten baby. Fikk vokse opp hos ei kvinne som jobber på sykehuset her. Han har ingen familie.  Vil gjerne gå på skole og få seg utdannelse. Han strålte som en sol da han fikk sine egne skolebøker  her en dag.  Det er de færreste som har det.  Slike som Josef  er det kjekt å få hjelpe. Han er en som står på og vil fram i livet.

Her er han  i gang med å plante /  vanne de nye blomstene vi kjøpte i Addis. Han gleder seg til brylluppet  og vil gjerne lage det fint i bedene.  Josef blir en av de over 30 etiopiske gjestene.

Hun kom fra et sted langt bortenfor fjellene, et par dagers gange her fra. Hun er bare 12 år gammel.

Hadde hatt så vondt i høyre foten en tid. Her på Gidole sykehus, ble hun undersøkt. Det viste seg at jenta hadde en alvorlig kreftform i beinet. Det var ikke annet å gjøre, enn å amputere foten hennes. Hvem som fulgte henne til sykehuset, vet jeg ikke, men noen av familien var sikkert med. I alle fall, de måtte dra tilbake for å passe dyra, marken og alt som følger med det. Det gikk uker, og det gikk måneder. Ingen fra hennes hjemsted kom for å besøke henne. Hun ble en av de "faste" pasientene på sykehuset. MEN, hun hadde sin oppgave vil jeg si. Jeg kaller henne solskinnsjenta. Alltid når vi kommer til sykehuset, er hun der, kommer i mot oss på sine provisoriske tre-krykker ..... smilende. Hennes smil blir lagt merke til, hele ansiktet skinner.

En dag jeg var med på legevisitten, var hun der. På sykehuset er det flere forskjellige stammespråk. På den ene av sykesalene, lå en mann. Han var fra samme stamme som solskinnsjenta. Ingen forsto ham. Han kunne ikke amharisk, som er hovedspråket i Etiopia. Solskinnsjenta hadde lært seg amharisk. Hun går i femte klasse. "vil du tolke for denne mannen, det vi har å si ham? " spurte legen. Jo da, det kunne hun gjerne. Dermed gikk det fra legen til Solskinnsjenta og fra henne til den syke mannen. Den syke mannen fortalte til jenta det han hadde på hjertet, og hun kunne videre formidle det til legen. Slik gikk kommunikasjonen frem og tilbake, inntil det som måtte sies, ble sagt. Solskinnsjenta fikk være til god hjelp.

Etter et par måneder ble det påvist spredning til lunger og andre steder i kroppen. Det var ikke mer som kunne gjøres for henne. Fremdeles hadde ingen fra familien hennes besøkt henne. De bodde jo langt bortenfor fjell etter fjell. Eneste måten å komme frem på, er å gå. Ikke mulig å kjøre bil der . Det ble sendt bud etter dem med beskjed om at de nå måtte hente dattera si. Her i landet, er det viktig at en syk og døende person, får være hjemme blant sine egne, og begraves der.

Så, da vi kom tilbake til Gidole etter noen uker, var ikke solskinnsjenta der. Familien hadde vært der og hentet henne. De bar henne på båre hele den lange veien hjem.

Jeg tenker ofte på henne og savner hennes gode smil. Hvordan har hun det nå tro? Har hun mye vondt? Nå ligger hun der i hytta si og jeg tror hennes kjære steller godt med henne, men hun vil nok ikke få det stell og den smertelindring som pasienter hjemme i Norge får.

Det er så mange skjebner i dette landet.

I går kom vi hit til Gidole igjen. Jeg har nettopp vært nede for å besøke Gidole Handicraft og hente litt varer som jeg hadde bestillt tidligere. 

Gidole Handicraft består av nærmere 20 kvinner. Arbeidet ble startet opp av misjonær Kari Bø Olafsson i 70-årene. Hun begynte ganske enkelt med å lære opp noen få unge jenter til forskjellig håndarbeid, hovedsakelig strikking og hekling. For mange av jentene her ute, som ikke har arbeid, blir prostitusjonen alternativet.

Kari så sin oppgave i redde dem ut fra dette. Flere og flere jenter kom og ville lære seg håndarbeid. Etter hvert ble de ganske flinke og kunne begynne å selge tingene de hadde laget. Nydelige heklete duker, væsker, gardiner, løpere, osv. blir solgt her i Etiopia og også til utlandet.

Mange foreninger rundt om i Norge, har kjøpt håndarbeid til julemesser og gevinster til basarer. Etter hvert, fikk de så mye penger i kassen, at de kunne bygge seg et hus til å samles i og ha butikk og lager. Jeg har nettopp vært nede og besøkt dem. Skikkelig kjekt å sitte der sammen med dem og drøse litt. Da jeg fortalte dem at vi skal feire bryllupp for vår yngste datter her ute i slutten av juni, sa de at da MÅTTE vi ta med brylluppsgjestene hit og vise dem butikken. Kanskje de har lysst å kjøpe noe med seg hjem? ...Ja, kanskje det ? Jeg er mektig imponert over det fine arbeidet de gjør.

Huset deres ligger like i nærheten av sykehuset.

Et lite utsnitt av det som lages. Mange fine duker i hylla.








Et utvalg av forskjellige væsker










Kurvene som henger her, blir laget av fanger i fengselet her byen og selges også i butikken til Gidole Handicraft. Den nydelige gardinen har en av jentene heklet.

For tre uker siden, besøkte vi Chencha hospital. Chencha er en fjell-landsby, vel en times kjøring fra Arba Minch. Den ene legen her, er en av dem som har vært her i Arba Minch og fått opplæring i å operere keisersnitt. Nå er han tilbake i Chencha. Sykehuset mangler en del utstyr til opersjonsstuen. Dette har vi pakket klart her i Arba Minch, for å ta med på neste besøk, når operasjonsstuen er klar til bruk.

Da vi kom inn på opersjonssavdelingen, så vi straks at det var en god del å gjøre. Opersjonssbenken måtte demonteres for å oljes . Den var rustet sammen i nesten samtlige ledd. Vi så også ganske snart at her trengtes en skikkelig omgang med sepe og vann !!! Ja, ikke bare der. Skap, div. bord, ,tak, vegger og gulv. Alt inventaret ble gått igjennom. Ikke alt fungerte. Noe måtte kasseres.

Kartonger og annet utstyr som bare var lagret der, ble båret dit der det hørte hjemme. Gardiner hører heller ikke til på en opersjonsstue. Glassrutene skal få seg et strøk med hvitmaling, som hindrer innsyn for de nysgjerrige.

Autoklaven var ødelagt. I den kalde regntida, oppdaget noen rotter, at det var mulig å komme seg inn på opersjonssavd. gjennom en åpning under døra til autklaverommet. Der var det godt og varmt. Etter en tid, fungerte ikke autoklaven mer. Rottene hadde knagd av den elektriske ledningen og pakningen rundt døra. En oppfinnsom sjel, laget en ny pakning av innerslangen på et bildekk . !

Vi kom til enighet om at neste gang vi kommer til Chencha, må opersajonssavd. være "gullende ren, slik at det er forsvarlig å starte opp behandlig av pasienter. Joda, dette har de lovet, så nå ser vi frem til vi skal tilbake om vel en uke.

Dette med skikkelig renhold og god hygiene, viser seg å være vanskelig for etioperne.Men du så viktig det er.!!!  La meg føye til, at Gidole hospital går foran med godt eksempel, når det gjelder og ha det rent og ryddig. 

Det var et svære strev med og få opersjonssbenken fra hverandre.Som dere ser, var det godt den ble flyttet et par meter.......med tanke på at hver "flik" av gulvet blir vasket .......

“Hyenegutten”
Denne unge mannen inviterte vi med på "kafeen" like utenfor sykehus-porten. Han bor på sykehuset, der arbeiderne tar seg fint av ham. Han hadde ikke noe hjem da han var barn. En natt da han og hans kamerat lå og sov ute på markedet, kom hyenene. Denne unge mannen ble bitt flere steder i hodet og ansiktet. Pga. dette, fikk han en hjerneskade . Det merket vi på ham, men han var så hjelpsom og glad for å se oss. Han ville gjerne vise oss det ene og det andre. Barndomsvennen hans gikk det verre med, han ble spist av hyenene........

Så noe mer delikat til slutt. I hagen har vi flere mangotrær. Vi har vært velsignet rikelig med  mango i denne sesongen.  Her ser dere resten .

Like ved siden av Gidole sykehus, er det bygget en liten "landsby" for kvinner som snart skal føde. Under svangerskapskontroll, er det funnet at disse kvinnene er i en risikogruppe, og bør følges nøye opp den siste tiden før nedkomst. Jordmora følger nøye med dem. Her kan de kjenne seg trygge. Denne gutten er nok glad for å kunne få være sammen med mammaen sin. Kanskje han bare er på besøk denne dagen? Det er bygget fem slike hytter.

Inne i hyttene er det plass til 8-10 senger. .Kvinnene virket glade og fornøyde. Her har de det ganske sosialt. Det prates nok mye om mange ting. Noen har strikketøyet med, andre synåla. Noen er glade i å synge. Skikkelig koselig De synes det er veldig kjekt når vi stikker innom.

Nå skal middagen tilberedes. Maiskornene knaes godt sammen til en god deig, for deretter og formes til små boller.











Her er maisdeigen formet til boller. Bollene legges opp i grytene og kokes. Kan minne om raspeballer. Grønnkål ved siden av , setter en ekstra smak på det hele.



Så en titt inn i kjøkkenet. Her kokes maten. Det  var god varme under grytene og det "putret" godt i dem.

Denne helgen er vi i Gidole. En fjell-landsby ca. 2300m.o.h. Her reiser vi opp en gang hver uke. Sykehuset her støttes av misjonen. F.t. er det ingen lege her. Den som kan operere er på kurs. For at sykehuset skal kunne fungere, må Bernt tre støttende til. Fremover en tid nå, må han være her mer, til det kommer en som kan operere. I middagstiden i dag,  ble han hentet. Det var ei fødekvinne som trengte hjelp. Det måtte gjøres keisersnitt. Mor og barn ble reddet. Jeg må tenke på alle disse kvinnene som ikke får hjelp i kritiske situasjoner, og mister livet. Det er desverre så altfor mange av dem. 
 
I går ettermiddag, tok vi en spasertur oppover mot Yaibe. Vi fikk følge av mange mennesker. De kom fra markene i lavlandet. Der har de åkrene sine. Nå var de på veg hjem. Flere timer og gå. Mange, spesielt kvinnene bar på tunge bører. Ja, det var nesten ikke til å tro. Så tungt, lang vei, mange lange bratte bakker. Likevel bevarte de sitt gode smil og humør. Jeg beundrer dem. Gutten med kassen, hadde gjemt en kassettspiller i den. Han underholdt de vandrende med fin sang.  Det  var kristne sanger om det glade budskapet.

Her må barna lære seg tidlig å arbeide. Denne pjokken har tydeligvis lært seg det.







Hva gjør en når skoene har blitt for små? Jo, da klipper en hælen i to, så kan de brukes litt til.












Bernt ville prøve hvordan det var å bære en vel 30 kg. sekk med korn på hodet. Dette var jamen tungt.






Vi var i kirken i formiddag. Flere hundre mennesker. Dere skulle hørt sangen. Det var som om taket skulle løfte seg. Fantastisk.

Våre tanker var ofte på Ogna, der ble Ada, vårt første barnebarn båret til dåpen i dag.

Da vi var i Addis Abeba for å se julegjestene vår vel avgårde igjen, tok vi en sight-seeing i byen, for å vise dem noen serverdigheter. Bernt tok oss med til mausoleet over Menelik II ,Bata ortodokse kirke. Menelik II var født 17. aug. 1844. Han regjerte i Etiopia fra 1889 til 1913. Han samlet Etiopia til ett rike. Tidligere var det mange mindre kongeriker.

Det var søndag og gudstjeneste. Da vi kom dit, gikk vi opp en lang bakke som førte inn til kirken. Det var mange mennesker der, men helt stille. Det eneste vi hørte, var presten som holdt bønn. Kvinnene var kledd i hvitt og med tildekket hode. På avstand kunne de minne om engler. Alle stod med bøyde hoder, noen knelte. Vi så også en og annen syk, liggende på en båre. Familien hadde tatt dem med for å bli bedt for. Vi følte vi stod på hellig grunn. Da bønnen var ferdig fikk vi gå inn i kirken. Etter gudstjenesten, spurte Bernt om vi kunne få se graven til Menelik II. ( Bernt hadde sett den før) Det fikk vi. Munken som tjente i kirken, åpnet en stor luke i gulvet. En smal trapp førte ned til et underjordisk rom. Gulvet var dekket med pene tykke tepper. Malerier av de avdøde, hang på veggene. Det var pyntet med blomster. I gravene (kistene) dere ser på bildet, ligger Menlik II. Ved siden, hans kone, Zaudito. Det var en helt spesiell opplevelse å se dette.

Vi besøkte også Haille Selassie´s kirke, Trinity ortodokse kirke. Haile Selassie I døde i 1974, og hans grav ble skult av kommunistene i i Meneliks palass. Kirken ble begravet i Trinity Kirken i år 2000.




Kirken er pent utsmykket, med store fine malerier og ornamenter







Dette er keiseren stol som han brukte hver søndag under gudstjenesten.













Keiser Haille Selassie`s grav.














På begge sider av kirken, er det nydelige glassmalerier fra Jesu liv. De er malt av en gresk kunstner og er en gave fra Den Gresk Ortodokse Kirken i Hellas.

Mellom jul og nyttår kjørte vi en tur til Netch Sar. Det tok oss vel halvannen time å komme dit. Veien var betraktelig verre enn siden sist jeg var der. Å komme til Netch Sar, er nesten som å stå på verdens tak, og skue utover fantastiske vidder, innsjøer og fjell etter fjell.. Vi så masse vilt og et rikt fugleliv i nydelige fargevariasjoner. Av dyr, så vi mest Zebraer og forskjellige antiloper. Et og annet villsvin suste også forbi. Anna Birgitte og Fredrik fikk utsiktsplass på 1. klasse.

Det smakte godt med kald drikke og ekte norsk sjokolade.   Anna Birgitte nøt og kunne se dyr og fugler på enda nærere hold i kikkerten.



Tre lekekamerater. Vi så flokkevis av Zebraer rundt om i parken. Jeg liker dem







Bak oss har vi en av Afrikas største krokodillesjøer. Vi kjørte langs sjøen et lite stykke på veg oppover. Jeg trodde ikke mine egne øyne da vi så tre-fire fiskere stå på spredte steder godt ute i sjøen, som nådde dem til livet. Der sto de med fiskestangen sin og kastet snøret. Rett som det var, pisket de i vannet (eller kanskje det var stein de kastet ?). Antagelig for å skremme krokodillene.

Noen 100 meter fra dem, så vi krokodillene, svære beist, en her og en der. Jeg kjente på et snev at angst , og nesten ropte ut "De er ikke riktig kloke ! ". Fiskere som bruker små tømmerflåter blir sjelden tatt av krokodillene. Hvert år blir noen av dem som står ute i sjøen spist. Ikke skjønner jeg at de tar den risikoen. Men et arbeid må en ha, og mat må vi ha, både vi og krokodillene.