SOLSKINNSJENTA

Hun kom fra et sted langt bortenfor fjellene, et par dagers gange her fra. Hun er bare 12 år gammel.

Hadde hatt så vondt i høyre foten en tid. Her på Gidole sykehus, ble hun undersøkt. Det viste seg at jenta hadde en alvorlig kreftform i beinet. Det var ikke annet å gjøre, enn å amputere foten hennes. Hvem som fulgte henne til sykehuset, vet jeg ikke, men noen av familien var sikkert med. I alle fall, de måtte dra tilbake for å passe dyra, marken og alt som følger med det. Det gikk uker, og det gikk måneder. Ingen fra hennes hjemsted kom for å besøke henne. Hun ble en av de "faste" pasientene på sykehuset. MEN, hun hadde sin oppgave vil jeg si. Jeg kaller henne solskinnsjenta. Alltid når vi kommer til sykehuset, er hun der, kommer i mot oss på sine provisoriske tre-krykker ..... smilende. Hennes smil blir lagt merke til, hele ansiktet skinner.

En dag jeg var med på legevisitten, var hun der. På sykehuset er det flere forskjellige stammespråk. På den ene av sykesalene, lå en mann. Han var fra samme stamme som solskinnsjenta. Ingen forsto ham. Han kunne ikke amharisk, som er hovedspråket i Etiopia. Solskinnsjenta hadde lært seg amharisk. Hun går i femte klasse. "vil du tolke for denne mannen, det vi har å si ham? " spurte legen. Jo da, det kunne hun gjerne. Dermed gikk det fra legen til Solskinnsjenta og fra henne til den syke mannen. Den syke mannen fortalte til jenta det han hadde på hjertet, og hun kunne videre formidle det til legen. Slik gikk kommunikasjonen frem og tilbake, inntil det som måtte sies, ble sagt. Solskinnsjenta fikk være til god hjelp.

Etter et par måneder ble det påvist spredning til lunger og andre steder i kroppen. Det var ikke mer som kunne gjøres for henne. Fremdeles hadde ingen fra familien hennes besøkt henne. De bodde jo langt bortenfor fjell etter fjell. Eneste måten å komme frem på, er å gå. Ikke mulig å kjøre bil der . Det ble sendt bud etter dem med beskjed om at de nå måtte hente dattera si. Her i landet, er det viktig at en syk og døende person, får være hjemme blant sine egne, og begraves der.

Så, da vi kom tilbake til Gidole etter noen uker, var ikke solskinnsjenta der. Familien hadde vært der og hentet henne. De bar henne på båre hele den lange veien hjem.

Jeg tenker ofte på henne og savner hennes gode smil. Hvordan har hun det nå tro? Har hun mye vondt? Nå ligger hun der i hytta si og jeg tror hennes kjære steller godt med henne, men hun vil nok ikke få det stell og den smertelindring som pasienter hjemme i Norge får.

Det er så mange skjebner i dette landet.