For noen dager siden kjørte vi til Konso, en by knappe to timers kjøring fra Arba Minch. Vi skulle se på muligheten til ruste opp klinikken der, slik at en etter hvert kunne få utføre keisersnitt og annen øyeblikkelig fødselshjelp. Vi besøkte misjonens klinikk, som dessverre har vært nedlagt et par år pga. personellmangel.

Nå håper vi at den kan starte opp igjen og ta imot kvinner som skal føde.

Videre besøkte vi regjeringens klinikk. Der var det stor aktivitet. Her ligger det også godt til rette for å utstyre en operasjonsstue. Behovet er enormt. Det bor mange mennesker i Konso. Det er langt å kjøre til nærmeste hospital når det er liv om å gjøre.

Det som gjorde inntrykk på meg denne dagen, var de mange små barn som var så underernærte. Jorda er skrinn i Konso og kosten er ensidig. Mange av barna var apatiske, med "dunete hår " , oppblåst mage og ødemer i føttene.

Foreldrene kommer til klinikken med barna sine. Her har de satt opp ekstra telt og kan huse mange pasienter. Sammen med mor får de være her mens barnet er til behandling. De lå på tepper, plassert ved siden av hverandre på jordgulvet.

Jeg tenkte der jeg stod og betraktet det hele. Dette kunne likegodt vært meg og mine barn. Hvorfor har jeg vært så heldig her i livet? Jeg så igjen hvor utrolig godt vi har det . Det er ingen selvfølgelighet.

Det var satt opp flere slike plastcontainere utenfor klinikken. Her bor de underernærte barna , sammen med mor eller andre i familien,mens de er til behandling.