Fornye sertifikatet

Søndag ble vi invitert til frokost hos Torild som er husmor ved Den norske skolen. Veldig kjekt å møte henne igjen. Hun var også husmor da våre barn bodde på internatet her. Hun gjorde, og fortsatt gjør et stort og godt arbeid for skolebarna.


Kl.11 var vi på gudstjeneste. Kirken var fullsatt med flere hundre mennesker. Sangen var mektig. Litt senere kjørte vi til Top View, en forholdsvis ny restaurant som ligger på en høyde i utkanten av byen. Fantastisk utsikt. Kl. 16 var det den tradisjonelle kaffen i hagen er på misjonen. Skikkelig koselig.

I går skulle jeg egentlig fått ordnet med mitt etiopiske sertifikat. Det gikk ikke fullt så "smurt" som håpet. Siden det forrige gikk ut for seks år siden, måtte jeg bevise at jeg fortsatt hadde lov å kjøre. De ville se mitt norske sertifikat, men dessverre hadde jeg ikke det med meg da. Så var det bare å kjøre tilbake til misjonen og hente det. Trafikken har økt betraktelig Addis Abeba de siste årene og en skal ha bruk for sin tålmodighet når en er ute og kjører.

Jeg fikk levert mitt norske sertifikat. Da en av de betydelige personene på kontoret fikk se at sertifikatet gjelder til jeg er 100 år, fikk han nesten bakoversveis. Dette hadde han vanskelig for å tro. Etiopierne må nemlig fornye sitt annet hvert år. Han gav beskjed til sine "undersotter" om å lete frem mine gamle papirer fra tidligere år. Det varte et par timer og det nærmet seg stengetid (de har nemlig lunch fra 12-13 og da stenges alt) De kunne ikke finne papirene. Vi fikk beskjed om å dra til den norske ambassaden og la dem skrive et bevis at mitt norske sertifikat er troverdig. På ambassaden måtte vi ha timeavtale. Dermed gikk dagen med til venting og kjøring hit og dit uten at jeg fikk mitt etterlengtede sertifikat.

I dag er det muslimene sin fridag. De feirer at det er slutt på ramadan. Dermed er alle kontorer og de fleste butikker stengt. Jeg setter mitt håp til morgendagen. Det er bare til å se på det hele som en interessant opplevelse. Det nytter ikke å bli sint. Det tjener ikke til noe. Men jeg skal innrømme at det til tider kan holde hardt: Her må vi bare la tiden jobbe og så se på menneskene rundt seg. Det i seg selv kan være underholdende. Tror jeg tar heklearbeidet med meg ved neste ”besøk” Happy

Torsdag morgen kjører vi til Arba Minch, der vi skal bo.