The Economist skrev 6. mars 2010 om avlivning av jentefostre og nyfødte jenter i Asia. Problemet er at det i noen land foretaes systematisk drap av jentefostre, og avliving av jenter med det samme de blir født forekommer.

Over 100 millioner jentefostre er avlivet. Det er misbruk av ultralydundersøkelser som har gjort denne praksisen mulig. The Economist kaller dette for Gendercide (masseutryddelse av ett kjønn). Langtidsvirkningene av denne systematiske utryddingen av jentefostre kan en nå se i asiatiske samfunn, spesielt i deler av Kina og India: det er ikke nok kvinner til å opprettholde normale samfunnsinstitusjoner.

Jeg har nylig sett på tilgjengelig statistikk fra Etiopia om det forekommer noe som kan minne om dette. Både offisiell folketellingsresultater og lokale surveys vi gjør som en del av forskningsprosjekter viser en forventet fordeling mellom gutter og jenter. Jeg tror således ikke at denne praksisen er utbredt i Etiopia. ..

I løpet av ett år må vi dessverre amputere mange armer og bein ved Arba Minch Hospital. Oftest kunne disse amputasjonene vært unngått. En typisk historie er at et barn faller ned fra et tre under lek, og pådrar seg ett armbrudd. Foreldrene oppsøker den lokale medisinmannen,”Wogesha”, som spjelker bruddet. Noen ganger blir spjelkingen for stram, og blodsirkulasjonen til arm eller bein opphører.

Dr Endale og sykepleier Botola underviste i går omtrent 25 wogeshaer i Arba Minch. I løpet av de neste ukene skal også de ha kurs i Chencha, Gidole og i Konso. På kursene lærer wogeshaene om bedre metoder å spjelke brudd, og på den måten håper vi å minske antallet unødige amputasjoner.

I dag møtte jeg en ung kvinne på Fistula avdelingen. Hun var operert på Yirga Alem Hospital for noen måneder siden, og kom til kontroll. Det har vært noen problemer etter operasjonen, men pasienten var fornøyd.

Pasientens livshistorie forteller litt om hva disse unge kvinnene opplever. Hun er 17 år og fødte et dødt barn hjemme, i i en landsby i fjellene øst for Kemba (se bildet). Etter fødselen var hun alvorlig syk, og det begynte å lekke urin. Mannen og faren tok henne med til fylkeskontoret, som skaffet henne transport til Fistelavdelingen i Yirga Alem.

Nå bor hun i Arba Minch. Hun forteller: ”Jeg reiser ikke hjem. De sviktet meg da jeg var syk. Mannen min har fått ny kone, og sier han ikke vil ha meg lenger. Men, det som sårer meg mest er at min far ikke lenger vil kjennes ved meg, fordi jeg luktet slik”.

Jeg håper den nye avdelingen i Arba Minch ikke bare skal behandle, men også være til hjelpe slik at pasientene kan komme tilbake til sine familier.

Den siste uken har jeg arbeidet to dager i Chencha.

Melkamu heter helseoffiseren på sykehuset. Det er to måneder siden han var ferdig med utdannelsen i Arba Minch, og han har hittil utført 14 keisersnitt på sykehuset i Chencha. Alle pasientene har det gått fint med. Og, antallet fødsler øker.

Og, nå er det mange pasienter på sykehuset. Melkamu, sammen med Dr Bereket og motiverte sykepleiere har maktet å få dette ”sovende sykehuset” til å behandle pasienter.

Forrige uke ringte han meg en sen kveld. Han hadde en kritisk dårlig pasient og torde ikke operere henne. Hun hadde vært i fødsel i fem dager og kom fra Dita, to dagers gange fra Chencha. Da vi kom på sykehuset tidlig på morgenen, var pasienten enda ikke transportert til Arba Minch. De fikk ikke til å transportere henne til Arba Minch nattestid. Sammen opererte vi henne. Hun hadde uterusruptur (sprukken livmor), og var kritisk dårlig. En uke senere var hun betydelig bedre.

Jeg gleder meg stort over at arbeidet i Chencha gjør store framskritt. Staben gjør et fint arbeid, og de berger mange liv.

Og så spør de om vi ikke kan hjelpe dem for å få til de gode rutinene som er så nødvendig for at en operasjonsavdeling skal være en sikker behandlingsplass for pasientene.

Tags: RMM

Det var ikke mye regn som kom i den store regntiden i mars og april. Og siste måned har jeg målt 0,2 mm regn på min måler. I Arba Minch er det nå like tørt som det pleier å være i februar.

Det ser nå ut til at det blir mindre avlinger i lavlandet enn forventet. For mange familier kan dette bety matmangel. Og Time skriver igjen om mangel på mat i landet. Selv om myndighetene er blitt flinke å dele ut mat til befolkningen, er matmangel desverre blitt et kronisk og sammensatt problem, og mange mennesker lider.

I morgen (15.6) starter fire nye health officers videreutdanningen i Arba Minch Hospital. Denne gangen kommer de fra Kemba, Gidole, Konso og Jinka, og de skal lære å utføre keisersnitt og andre operasjoner. .

Bildet viser avslutningen på de 12 som ble utdannet de siste fire månedene. Samtaler og besøk jeg har hatt med dem de siste dagnene viser at de er kommet godt i gang med arbeidet. Over 10 keisersnitt er utført i Gidole, Saula og Chencha de siste 10 dagene.

Å få til at helsesentrene i Kemba og i Konso kan fungere som små sykehus blir en stor utfordring. Vår strategi er å bruke tid, utdanne nøkkelpersonell, utstyre institusjonene, og hjelpe dem med å få i gang det praktiske arbeidet.

Tags: RMM

Denne uken avsluttet 12 personer videreutdanningen ved Arba Minch Hospital. Det er fire helseoffiserer, fire anestesisykepleiere og fire operasjonssykepleiere som har fått praktisk opplæring. Helseoffiserene har for eksempel lært å utføre keisersnitt, amputasjoner, behandle store sår, og enkel bruddbehandling. I gjennomsnitt har hver helseoffiser assistert til 30 keisersnitt og selv utført 18 slike operasjoner. Anestesisykepleierne har lært å gi narkose, spesielt til kvinner som trenger keisersnitt. Og operasjonssykepleierne har lært om kirurgiske instrumenter, om sterilisering av instrumenter og å assistere ved operasjoner.

Dette er det første forsøket i Etiopia på å videreutdanne ikke-leger til å utføre livsviktige operasjoner. Og, operasjonsresultatene er gode, og sammenlignbare med erfaringer fra Mosambik og Kongo.

På bildet ser dere Zillo (helseoffiser; på bildet til venstre) på besøk i Kemba. Han er sammen med lederne fra Kemba Helse senter, og installerer utstyr på operasjonsstuen.

Når de nå vender tilbake til sine institusjoner håper vi at de er i stand til å videreføre det fine arbeidet de har begynt. Men, det er vanskeligere å drive en operasjonsstue alene, enn når de er i et system som har gode rutiner og er vant med å gjøre mange operasjoner hver dag.

I de kommende to måneder skal vi regelmessig besøke sykehusene for å følge opp slik at de får en god start på arbeidet.

Tags: RMM

Mitike Molla disputerer fredag 28. mai 2009 for PhD-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: Preventing HIV among young people: A community based study from Butajira on traditional norms, sexual health and HIV associated deaths.

Avhandlingen viser at risikoen for HIV smitte blant unge er større i byene enn på den etiopiske landsbygd. Og, selv om antall dødsfall forårsaket av HIV er økende, er HIV en sjelden årsak til død blant ungdom i Butajiraområdet.

Funnene av lav forekomst av smitte i befolkningen på landsbygda var en av overraskelsene i studien. Mitike Molla viser at den mest sannsynlige forklaringen er at folk opprettholder tradisjonelle normer når det gjelder førekteskapelig sex.

De fleste ungdommer på landsbygda har sin seksuelle debut ved inngåelse av ekteskap. Og ekteskap inngås ofte tidlig, gjerne i slutten av tenårene. Mitike Molla viser at mennesker som holder seg til tradisjonelle normer for dette samfunnet har mindre risiko for å bli smittet med HIV viruset. Og på den etiopiske landsbygd er fortsatt normen at både jenter og gutter ikke skal ha seksuelt samkvem før inngåelse av ekteskap. Hun viser at smitterisikoen er størst blant ungdom i byene. Bruken av kondomer er lite utbredt. Utroskap forekommer mest blant menn, og hun viser at det er nødvendig for kvinner også å beskytte seg mot smitte med seksuelt overførte sykdommer etter at de er gift.

Mitike Molla viser at den offentlige helsetjenesten i Etiopia er lite brukervennlig for ungdommer med seksuelt overførte sykdommer. Det er således behov for å styrke den offentlige helsetjenesten.
---------------
Personalia: Mitike Molla er født i 1960 og fra Addis Abeba i Etiopia. Hun er utdannet sykepleier og har en mastergrad i Public Health fra Addis Abeba Universitet. Hun er lærer ved Addis Abeba University, og skal forsette arbeidet der når hun vender tilbake til Etiopia.

Noen av Mitikes publikasjoner:
Molla M, Byass, P: Berhane Y, Lindtjørn B. Mortality decreases among young adults in south-central Ethiopia. Ethiop J Hlth Dev 2008; 22: 218-225.

Molla M, Berhane Y, Lindtjørn B. Traditional values of virginity and sexual behaviour in rural Ethiopian youth: results from a cross-sectional study. BMC Public Health. 2008;8:9.

Mitike Molla, Maria Emmelin, Yemane Berhane, and Bernt Lindtjørn. Youth in rural Ethiopia hesitate to seek health services for sexually transmitted infections: A mixed method research in Butajira, Central Ethiopia. African Journal of AIDS Research 2009, 8(2): 135–146

M. Molla A. Nordrehaug Åstrøm , Y. Berhane Y: Applicability of the theory of planned behavior to intended and self reported condom use in a rural Ethiopian population. AIDS Care, 2007, 19 (3):425-431.

I prosjektet skal vi forsøke å få til god fødselshjelp på fire helsesentra. Et helsesenter er en stor klinikk med 10 til 20 senger. Kemba er det første helsesenter i Etiopia hvor vi forsøker dette. Omtrent 300.000 mennesker bor i dette området.

Det er mange ting som må gjøres før et helsesenter kan fungere som et lite sykehus.

Sammen med en entusiastisk stab er vi kommet godt i gang. Vannforsyningen er ordnet, og nødaggregatet er på plass. Noen av arbeiderne har fått opplæring ved Gidole og Arba Minch Hospital.

Og, sykehuset har pusset opp den nye operasjonsstuen, og den nye steriliseringsrommet (bildet) fungerer bra.

Om to uker begynner en helseoffiser på utdanningen for å lære å gjøre keisersnitt. Og målet er at når han, en anestesisykepleier og en operasjonssykeplereier er ferdig med utdanningen i Arba Minch, skal kvinner i Kemba få god fødselshjelp i sitt fylke.

Også i Kemba er det viktig at kvinner som bor langt fra helsesenteret har en plass å bo når de må vente på fødselen. Snart er hytten som de kan bo i ferdig (bildet).

Tags: RMM

I et intervju i "På Høyden", Universitetet i Bergens nettavis, forteller Daniel Datiko om sitt dokorgradsarbeid:

Ved å innføre lokale helsearbeidere som alternativ til behandling ved klinikker og sykehus, ble langt flere tuberkulosepasienter oppdaget og behandlet:

• Mens 70 prosent av tuberkulosetilfellene i befolkningen ble oppdaget med innføringen av lokale helsearbeidere, ble 30 prosent oppdaget av de som oppsøkte sykehus.
• Med lokale helsearbeidere ble 90 prosent av pasientene helbredet, mot 80 prosent for de som oppsøkte sykehus.
• Kostnadene ble redusert med 60 prosent ved å innføre lokale helsearbeidere.
  

Gir kortere reisetid
Tidligere måtte befolkningen reise langt for å avlevere prøver og bli behandlet. De måtte regne med å gå opp til seks timer til fots for å komme seg til nærmeste sykehus. Ikke bare måtte de reise langt og tape arbeidstimer. De måtte også dekke kost og losji for et par dager. I tillegg reiser en etiopier aldri alene på sykehus. De tar gjerne med seg tre-fire slektninger på turen. Dette hadde nok gått greit hvis det hadde vært snakk om én tur. Men tuberkulosebehandlingen krever at en oppsøker behandlingsstedet 66 ganger i løpet av seks måneder, sier Datiko. Med innføringen av de lokale helsestasjonene trenger ingen å gå lenger enn fem kilometer fra hjemmet. Stasjonene tilbyr både spyttprøver og antibiotikabehandling ved bekreftet sykdom.

Fanger opp flere kvinner
Datiko synes det er gledelig at mange flere kvinner kommer til behandling, når medisinene blir tilgjengelige i nærområdene. Kvinner befinner seg lavest på den sosiale rangstigen. De har minst penger, og kulturen begrenser deres handlefrihet. De må blant annet spørre mennene om å få lov til å bevege seg utenfor hjemmet, sier Datiko.

Referanse:
Datiko DG, Lindtjørn B (2009): Health Extension Workers Improve Tuberculosis Case Detection and Treatment Success in Southern Ethiopia: A Community Randomized Trial. PLoS ONE 4(5): e5443. doi:10.1371/journal.pone.0005443

Det er travelt på barneavdelingen i Arba Minch. Etter at regnet begynte for noen uker siden har mange barn fått malaria. De fleste barn med malaria kan behandles heime. De nye medisinene som inneholder artemisin er gode. Men, noen barn får alvorlig malaria og de trenger intravenøs tilførsel av medisiner (kinin).

På visitten i dag er det åtte barn som som får kinin. Fire barn har hjernemalaria, en livstruende komplikasjon til Pl. falciparum infeksjonen. Et av barna har tegn på hjerneskade. I Etiopia har dessverre mange barn hatt alvorlig malaria i sin oppvekst, og noen har fått varig hjerneskade. Dette vil hemme dem senere på skolen og i deres voksne liv. Forebygging av malaria er viktig.

De hyppigste sykdommene på barneavdelingen er diarésykdommer, lungebetennelse, malaria og underernæring. Noen barn har også tyfoid feber.

Ett barn har generelle ødemer (hevelse i hele kroppen). Og selv om det kliniske bildet ikke er helt typisk for en alvorlig form for underernæring (kwashiorkor, se bildet), tror vi at gutten har kwashiorkor. Vi mangler gode hjelpemidler (f eks laboratorium), og det er ofte en stor utfordring å stille en riktig diagnose og dermed gi optimal behandling.

En 10 år gammel gutt har en kjempestor milt. Vi mistenker at han har visceral leishmaniasis. Dette er en parasittsykdom som angriper benmarg, lymfesystemet, lever og milt. Ubehandlet, dør nesten alle som får sykdommen. Heldigvis har vil tilgang på moderne prøver. Hos denne gutten kan vi utelukke leishmaniasis, HIV infeksjon og kreft. Vi tror han har en kronisk form for malaria (tropical splenomegaly syndrom) som har ført til at han er blodfattig, og har økt blødningstendens og økt risiko for infeksjonssykdommer. Han må bruke medisiner i mange måneder før vi vet om han blir bra.

Det er mange utfordringer på en barneavdeling. Arba Minch Hospital har gode rutiner til å behandle de mest vanlige sykdommene. Og så er det viktig å bruke tid om omtanke på de vanskeligere diagnosene.

Et sentralt spørsmål i misjonshelsetjenesten er hvordan misjonsorganisasjonene skal en drive en klinikk, sykehus eller helseprogram.

Gjennom historien har enkeltpersoner og misjonsorganisasjoner opprettet klinikker eller sykehus. Noen av de beste institusjonene oppstod på denne måten.

Det er relativt lett å starte et arbeid. Men før eller senere møter institusjonen utfordringene: Hvordan skal arbeidet videreføres? Hvem skal eige og drive institusjonen?

Kontinuerlig arbeid
Helsearbeid må drives kontinuerlig, og er et nasjonalt anliggende. Arbeid er underlagt lover og lisensbestemmelser. Og, godt helsearbeid innebærer god samhandling mellom institusjoner.

Vi kan lære av historien. I India fungerer fortsatt over 300 tidligere misjonssykehus. Noen er i dag store universitetssykehus som tilbyr utdanning og gir god behandling. De har utviklet gode driftsmodeller som gjør dem i stand til å drive sykehusene innen de rammer som er i landet.

Tilsvarende positiv utvikling har vi dessverre ikke sett i Etiopia. Her er de fleste misjonssykehus lagt ned eller overtatt av staten. Noen kommersielle og veldedige sykehus finnes i enkelte større byer. I de tilfeller der kirkene skulle overta institusjonene var kirkene for svake personalmessig, organisatorisk og økonomisk til å drive og utvikle en kompleks organisasjon som sykehus.

Samarbeid
Erfaringer viser at i land som Etiopia er det mest realistiske og levedyktige modellen at sykehusene eies og drives av de offentlige.

Myndighetene inviterer organisasjoner til å delta i denne dugnaden. Det offentlige betaler lønninger, og andre driftsutgifter dekkes gjennom pasientinntekter. Utviklingen av denne økonomiske modellen, som nå er blitt etiopisk sykehuslov, er basert på erfaringene fra tidligere misjonssykehusene i Yirga Alem og Arba Minch. Selv om modellen krever tilpasning og fleksibilitet fra misjonsorganisasjonenes side, er erfaringene positive, og fremmer god pasientbehandling, en dynamisk organisasjonsutvikling og et levedyktig helsearbeid.

_________________
(Dette stykket er også publisert på http://www.verdidebatt.no/berntlindtjorn/)

Tags: Misjonshelsetjeneste

Daniel Gemetchu er lege og fra Gidole. Han leverer snart inn sin doktorgradsavhandling ved Universitetet i Bergen.

Daniel har i flere år ledet det regionale tuberkulosearbeidet i sør Etiopia. Forskningen har har han utført i Sidama, i to fylker nær Yirga Alem. Han har gjort en stor befolkningsstudie, og viser at ved å bruke helsearbeideren i kebeleene (kommunene) så blir mange flere pasienter med tuberkulose behandlet og helbredet enn om de må gå til klinikker og sykehus. Spesielt gledelig er det at mange flere kvinner kommer til behandling når medisinene blir tilgjengelige i deres kommune.

Dette er en oppfølgning av doktorgradsarbeidet til Estifanos Birru. Daniels forskning utdyper det som Estifanos anbefalte, og han viser hvordan bedret tuberkulosekontroll kan gjennomføres i praksis. I en oppfølgningsstudie viser han også at denne måten å bekjempe tuberkuose epidemien på reduserer kostnadene med 60%.

Det er gledelig at hans ideer allerede er anbefalt i de nye retningslinjene for tuberkulosebehandling i Etiopia.

Datiko DG, Lindtjørn B (2009) Health Extension Workers Improve Tuberculosis Case Detection and Treatment Success in Southern Ethiopia: A Community Randomized Trial. PLoS ONE 4(5): e5443. doi:10.1371/journal.pone.0005443