Norge har forskningsmiljøer i toppklasse innenfor biologi, medisin og helsefag. Men, vi kunne vært enda bedre. Det er konklusjonen på en evaluering som Forskningsrådet gjennomførte i 2011. Evalueringen omfattet universiteter og høyskoler, og helseforetakene.

Formålet var å vurdere forskningen innenfor biologi, medisin og helsefag. Dette er den mest omfattende helsefaglige evaluering utført i Norge.

Evalueringen sier: ”Noen norske forskningsgrupper innenfor global helse er også fremragende. De er særlig imponerende når det gjelder strategiske planlegging, langvarige avtaler, valg av viktige forskningsspørsmål, nært samarbeid med partnere i lav- og middel-inntektsland og evnen til å implementere funnene i forebyggende aktiviteter i samarbeidslandene”.

Senter for internasjonal helse er et av disse gode miljøene i Norge. Og SIH fikk beste karakteren ”Excellent”, både til forskningsgruppen om ”mor-barn” og til forskningsgruppen om ”HIV – tuberkulose”.

Noen spurte meg nylig hva vi drev på med i Etiopia. Her er en liste over noe informasjon (med web linker) om det som jeg deltar i:

1. Prosjektet gjennom NLM til å minske mødre og barnedødelighet (RMM Project)
2. Klimaendringer og helse: Klima og malaria og Klima og hungersnød
   
3. HIV behandling: her forsetter vi et arbeid som vi startet i 2000. Vi håper å begynne forsøk med å forebygge HIV infeksjon gjennom behandling av pasienter med HIV i to Etiopiske byer (Arba Minch og Dilla)
4. Tuberkulose kontroll

Daniel Gemechu Datiko er den første fra Gidole som disputerer!

Han er oppvokst i Gidole, bare noen hundre meter fra sykehuset. Han gikk på skole i Gidole, og er utdannet lege fra Addis Abeba University (1998). Han har siden 2003 ledet det regionale tuberkuloseprogrammet i sør-Etiopia. Fra 2005 har han vært tilknyttet Senter for internasjonal helse som ph.d.-kandidat.

Fredag 4. februar 2011 disputerer han for ph.d-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: “Improving Tuberculosis Control in Ethiopia: Performance of TB control programme, community DOTS and its cost-effectiveness”

Tuberkulose er en livstruende sykdom. En tredjedel av verdens befolking er smittet, og antallet nye tilfeller øker spesielt i u-land, på grunn av HIV-infeksjon, fattigdom, medisinresistens og dårlig helsetilbud. Tuberkulose er et av de største folkehelseproblemene i Etiopia. Et godt tuberkuloseprogram er en forutsetning dersom man skal ha håp om å få bukt med problemet.

En av de store utfordringene med å bekjempe tuberkulose er å oppdage i tide de som har aktiv tuberkulose og kan smitte andre personer. Det vanlige er at mennesker med symptomer på tuberkulose selv oppsøker helsepersonell for å bli undersøkt og behandlet. Datiko har i sitt doktorgradsarbeid prøvd ut nye metoder for å bedre tilgangen på behandling for folk som bor på landsbygda i Etiopia. Ved hjelp av helsearbeidere i kommunene (health extension workers) fant man flere tuberkulosepasienter enn ved vanlige tuberkuloseprogram. Behandlingsresultatene er også gode. Spesielt gledelig var det at mange kvinner som før ikke oppsøkte klinikker og sykehus, nå fikk behandling. Datiko viser også at et slikt folkehelseprogram er kostnadseffektivt.

I studien viser Daniel Datiko at det i lokalsamfunn med høy forekomst av HIV også er mange pasienter med både HIV-infeksjon og tuberkulose. Han viser at mange pasienter får tilbakefall etter ferdig behandling, og at dødeligheten hos pasienter som har gjennomgått behandling er høyere enn forventet. Datiko anbefaler derfor at tuberkulosepasienter trenger bedre oppfølgning etter endt behandling.

Denne avhandlingen bidrar med ny innsikt og forslag til konkrete tiltak for å bedre tuberkulosekontrollen i Etiopia. Etiopiske helsemyndigheter har vedtatt at denne metoden skal innføres i alle landets kommuner.

I Etiopia er det nå stor politisk aktivitet. I mange måneder har det nesten vært umulig å få avtaler til samtaler med politiske ledere. Først var det valg på nasjonalforsamling og på regionforsamlingene. Siden juni har lederne på regions, zone (fylke) og woreda (under-fylke) nivå arbeidet aktivt for det som på folkemunne heter ”transformation”.

Etiopia har hatt en sterk økonomisk vekst de siste årene, og nå ønsker de å komme opp av fattigdomgrøfta innen noen få år. Derfor må landet omformes.

De siste dagene er f eks alle offentlige budsjetter offentliggjort, og folk leser om budsjettvedtak på oppslagstavler og på telefonstolper. Det skal være åpenhet omkring arbeidet. Men, mer enn det er det vanskelig å få vite.

Innen helsearbeid skal det bygges et sykehus per 100.000 mennesker. På disse primærsykehusene skal det kunne utføres keisersnitt, og hovedformålet er å minske mødredødelighet. Andre sykehus skal heretter kalles for General Hospitals, og behandlingkvaliteten skal bedres.

Etiopia har utdannet mange tusen helsearbeidere de siste fem år, først og fremst health extension workers, sykepleiere og health officers. Nå skal det utdannes mange flere leger og spesialist sykepleiere, f eks anestesisykepleiere. Det skal i løpet av noen år opprettes fem nye læresteder for legeutdanning. På disse lærestedene skal det gis fire års utdanning av personer som allerede har en helsefaglig grunnutdanning. En av disse lærestedene skal være i sør Etiopia, mest sannsynlig i Yirga Alem. Lærestedene skal være underlagt helseministeriet, og det ser ut til at det er uoverensstemmelse med universitetene om denne utdanningen.

Det gleder meg at health extension programmet skal nå få oppgaven å diagnostisere og oppspore pasienter med tuberkulose. Dette er en følge av Esifanos Birru og Daniel Gemechu gode PhD arbeider.

De siste fire ukene har vi hatt ferie i Norge. Det har vært noen herlige dager.

Men, som lege med arbeid i Etiopia er jeg noe forundret over all omtalen av svineinfluensa. Dette er en mild influensa. Per i dag er det meldt 677 norske pasienter med denne sykdommen. Ingen er døde. Sykdommen rammer vesentlig unge voksne mennesker, noe som tyder på at de som er over 50 – 60 år har vært i kontakt med et lignende virus før. Erfaringene fra Norge er sammenlignbare med influensaepidemien i andre land. På verdensbasis var det per 31.juli meldt om 1154 dødsfall og i Europa var dødeligheten 0,16%.

I Etiopia arbeider vi med å varsle malaria epidemier. Vi erkjenner at dette er vanskelig, og i våre modeller greier vi ikke å forutsi malaria utbrudd på en god måte. Det vanskeligste er å si hvor mange som vil bli syke. Influensa er en ”enklere” sykdom enn malaria, da smitten er direkte fra en person til en annen.

Det ser ut til at norske helsemyndigheter er sikre på at dette vil bli et omfattende epidemi. De regner med at 300.000 nordmenn vil bli syke hver uke. I England ser antallet influensatilfeller å være på retur, etter at 110.000 mennesker ble syke i forrige uke. Og England han mange flere mennesker og en mye større befolkningstetthet enn Norge.

Og, nordmenn er engstelig, det viser de mange innslagene på fjernsynet. Men, er det så sikkert at dette vil bli en så alvorlig epidemi som Folkehelseinstituttet tror? Selv regner jeg med at det vil ligne en vanlig sesong influensa, og at flest unge vil bli smittet. Men, noen ny ”Spanskesyke” med mange tusen dødsfall tror jeg ikke det blir.

Det er betryggende at myndighetene styrker helsetjenesten, og kjøper tiltrengt medisinsk utstyr. Det kan verdens rikeste land gjøre.

For meg er det imidlertid et paradoks at det brukes så mye ressurser til å bekjempe en epidemi som har så liten dødelighet. For, hver dag dør 8000 personer av tuberkulose, og hver time dør en jumbofly last med barn av underernæring. Denne diskrepansen er det ingen som tør diskutere i ”sommer-Norge”.

I et intervju i "På Høyden", Universitetet i Bergens nettavis, forteller Daniel Datiko om sitt dokorgradsarbeid:

Ved å innføre lokale helsearbeidere som alternativ til behandling ved klinikker og sykehus, ble langt flere tuberkulosepasienter oppdaget og behandlet:

• Mens 70 prosent av tuberkulosetilfellene i befolkningen ble oppdaget med innføringen av lokale helsearbeidere, ble 30 prosent oppdaget av de som oppsøkte sykehus.
• Med lokale helsearbeidere ble 90 prosent av pasientene helbredet, mot 80 prosent for de som oppsøkte sykehus.
• Kostnadene ble redusert med 60 prosent ved å innføre lokale helsearbeidere.
  

Gir kortere reisetid
Tidligere måtte befolkningen reise langt for å avlevere prøver og bli behandlet. De måtte regne med å gå opp til seks timer til fots for å komme seg til nærmeste sykehus. Ikke bare måtte de reise langt og tape arbeidstimer. De måtte også dekke kost og losji for et par dager. I tillegg reiser en etiopier aldri alene på sykehus. De tar gjerne med seg tre-fire slektninger på turen. Dette hadde nok gått greit hvis det hadde vært snakk om én tur. Men tuberkulosebehandlingen krever at en oppsøker behandlingsstedet 66 ganger i løpet av seks måneder, sier Datiko. Med innføringen av de lokale helsestasjonene trenger ingen å gå lenger enn fem kilometer fra hjemmet. Stasjonene tilbyr både spyttprøver og antibiotikabehandling ved bekreftet sykdom.

Fanger opp flere kvinner
Datiko synes det er gledelig at mange flere kvinner kommer til behandling, når medisinene blir tilgjengelige i nærområdene. Kvinner befinner seg lavest på den sosiale rangstigen. De har minst penger, og kulturen begrenser deres handlefrihet. De må blant annet spørre mennene om å få lov til å bevege seg utenfor hjemmet, sier Datiko.

Referanse:
Datiko DG, Lindtjørn B (2009): Health Extension Workers Improve Tuberculosis Case Detection and Treatment Success in Southern Ethiopia: A Community Randomized Trial. PLoS ONE 4(5): e5443. doi:10.1371/journal.pone.0005443